Jan Saltvik

Det er slik jeg husker deg Jan: Stor, raus og smilemde.

Sjøkrigsskolekullet 1968 Vår kullkamerat og gode venn Jan Saltvik gikk bort 18.oktober. Han døde uventet hjemme i Kopervik 80 år gammel. Vi minnes Jan som sjømannen i kullet vårt, sterk og robust både fysisk og psykisk, rolig og reflektert og konstruktivt kritisk når dette var naturlig eller nødvendig. Han var et par år eldre enn de fleste av oss i kullet og med erfaring fra sjømannslivet var han en naturlig leder i mange disipliner som vi skulle lære på Sjøkrigsskolen. Jan likte utfordringer og spenning. Han søkte seg inn i Ubåtvåpenet etter endt utdannelse og gikk gradene oppover, målrettet mot å bli Ubåtsjef. Vi var 3 mann, der iblant Jan, som i 1972 ble tatt ut til å gå på Ubåt sjefskurs i Royal Navy UK, The Submarine Comanding Officer Course, også kalt The Perisher Course (vinn eller forsvinn). Det var 6 måneder med beinhardt slit hvor vi fort lærte at det gode kameratskapet vi hadde var vel verdt å ta vare på for å komme helskinnet gjennom kurset. Vi levde tett innpå hverandre natt og dag, bakket hverandre opp og kom styrket ut av kurset, vel kvalifisert til å få bli ubåtsjef. Vi fikk tildelt hver vår ubåt høsten 1972. Da begynte slitet, med lange opphold i Nord- Norge og hyppige patruljer i Barentshavet. Vi var unge, stolte og forventningsfulle den gang og tenkte lite på at vi var ved fronten i den kalde krigen. Den refleksjonen kom senere. Jan gjorde en kjempejobb som Ubåtsjef. Han var sjømann, en meget dyktig navigatør og løste pålagte oppdrag på en utmerket måte. Han var en klippe for mannskapene ombord og han nøt stor respekt fra ledelsen og fra offiserskolleger og mannskaper i Ubåtvåpenet. På den tiden da vi seilte på ubåt, var det vanlig at vi stod 3 år som sjef om bord, så bar det på land til stillinger ved staber eller skoler. Jan ble forespeilet en jobb som medførte flytting. Det likte han lite. Han var sjømann og ville seile. Hild likte heller ikke at de skulle flytte. To sterke mennesker som var glad i hverandre måtte velge. De valgte hverandre og Jan fortsatte sin tjeneste på sjøen- i Losvesenet som sin far. Etter fullført ubåttjeneste ble det naturlig med mindre kontakt ettersom ubåter opererer vanligvis alene. Vi hadde imidlertid våre regelmessige kullsamlinger hvor Jan deltok. I år måtte han imidlertid melde forfall grunnet redusert førlighet. Jeg besøkte ham i Kopervik etter kulltreffet og vi mintes tiden vi hadde sammen i Marinen, i Royal Navy og ikke minst perioden i Ubåtvåpenet. Det var godt å se Jan igjen. Han var den samme klippen som tidligere med sitt lune og gode humør. Da jeg dro hjem var jeg sikker på at vi skulle møtes igjen, om ikke før, så ved vårt neste kulltreff som var planlagt lagt til Kopervik, nettopp for å få med Jan. Slik gikk det ikke. Hans bortgang kom brått og uventet. Vi minnes Jan som en gjennomgående solid og dyktig sjøoffiser og med stor respekt. Jan Gerhard Knag Jæger